SP setter kniven på strupen til regjeringen

Det begynner å bli vanskelig å holde styr på alle løftene som har kollapset i norsk energipolitikk.

Først fikk vi høre at utenlandskablene knapt ville påvirke strømprisene. Så eksploderte prisene.

Deretter fikk vi høre at elektrifiseringen av Melkøya ikke ville gå utover kraftsituasjonen i Nord-Norge. Nå står industrien i kø for å få beskjed om at det ikke finnes kapasitet.

Så kommer den politiske snuoperasjonen. For nå springer plutselig Senterpartiet tilbake til gasskraftverket de selv var med på å fase ut. Trygve Slagsvold Vedum sier nå det folk i Nord-Norge har advart om hele tiden. Kraftsituasjonen tåler ikke dette. Nye etableringer stopper opp. Fiskeriindustrien sliter. Næringslivet får nei.

Og løsningen?

Jo, nå må gasskraftverket på Melkøya likevel stå der og dure videre i mange år til. Det norske folk fikk solgt inn dette som et klimatiltak. Et grønt skifte. En modernisering.

Men hvis resultatet blir at man både må bygge enorme nettutbygginger, presse kraftsystemet til bristepunktet OG SAMTIDIG beholde gasskraftverket, begynner hele prosjektet å ligne en politisk PowerPoint-presentasjon laget halv to om natten av folk som aldri har betalt en strømregning selv.

Nå begynner hele historien å bikke over i det absurde.

For energiminister Terje Aasland snakker nå ikke bare om videre gassdrift på Melkøya. Han åpner også for dieselaggregater som reservekapasitet i Nord-Norge.

Dieselaggregater.

I energinasjonen Norge.

Landet med fossefallene. Landet med gassen. Landet som skulle bli verdens grønne batteri. Det er nesten så man skulle tro dette var et revynummer skrevet av Oluf Railkattli. Bare uten humoren.

Hvis Melkøya må ha gasskraft fram til 2033. Kanskje 2045. Kanskje enda lenger. Hvorfor i all verden diskuterer vi fortsatt ikke kjernekraft som en reell løsning?

Ikke som science fiction. Ikke som en fjern drøm. Men som stabil grunnkraft.

For mens Norge diskuterer flere vindturbiner, flere nettlinjer og enda flere hundre milliarder til havvind, skjer det noe ute i verden. Andre land bygger kjernekraft igjen.

Ikke fordi de er blitt klimafanatikere. Men fordi de har forstått noe helt grunnleggende.

Et moderne samfunn kan ikke drives på håp, vind og politiske pressemeldinger alene.

Det må ha stabil kraft.

Hele Melkøya-saken viser hvor absurd situasjonen er blitt. Norge sitter på enorme energiressurser. Vannkraft. Gass. Teknologi. Kompetanse. Og potensial for kjernekraft.

Likevel har vi klart å havne i en situasjon der man vurderer å stoppe utvikling i Nord-Norge fordi kraftsystemet ikke tåler flere belastninger.

Så kommer havvinden inn som den nye universalløsningen. Milliardstøtte. Enorme nettutbygginger. Og fortsatt behov for stabil balansekraft når vinden stilner.

Vi bygger ikke lenger energisystemer for stabilitet.

Vi bygger dem for marked, eksport og politiske klimamål som kolliderer med virkeligheten den dagen kraftbehovet faktisk topper seg.

Det mest ironiske er at Melkøya kanskje ender opp som saken som åpner kjernekraftdebatten på alvor i Norge.

For jo lenger gasskraftverket må stå der som backup for hele systemet, desto tydeligere blir spørsmålet som nå henger i lufta:

Hvorfor bygger vi ikke bare stabil kraftproduksjon i stedet for å bruke flere tiår og hundrevis av milliarder på midlertidige kriseløsninger?

Det spørsmålet kommer ikke til å forsvinne.

Tvert imot. Det har akkurat begynt.