ET GRØNT PARADOKS PÅ ULEFOSS JERNVERK

Norge krever stadig lavere utslipp fra industrien. Men når det offentlige handler, vinner fortsatt den laveste prisen altfor ofte.

Nå kan 114 arbeidsplasser ved Norges eldste gjenlevende industribedrift forsvinne, ifølge NRK. Samtidig sier direktøren at den norske produksjonen er i verdensklasse på lave utslipp.

Bak tallet 114 står det mennesker, familier, fagarbeidere, lærlinger og lokalsamfunn. Folk som har brukt livet sitt på skiftarbeid, fagkunnskap og stolthet over å lage noe Norge faktisk trenger. Mister vi slike miljøer, mister vi mer enn arbeidsplasser. Vi mister evne, beredskap og framtidstro.

Gjør vi det dyrt å produsere grønt i Norge, men billig å importere varer laget under andre vilkår, har vi vel bommet grovt. Vi flytter utslippene ut – og sender arbeidsplassene og kompetansen etter.

Ledelsen i CK Partners har anbefalt å avvikle støperiproduksjonen på Ulefoss og samle den på Stange. Styret har ennå ikke tatt endelig beslutning.

Årsakene er flere: Markedet har falt med rundt 30 prosent, lønnsomheten er presset, investeringsbehovet er stort, og konkurransen fra lavkostland som Tyrkia, Kina og India er hard.

Direktør Martin Sagen peker på paradokset politikken ikke kan snakke seg bort fra: Norsk produksjon har lave utslipp, men er dyrere. Likevel teller pris ofte tyngre enn miljø i offentlige anbud.

Da holder det ikke med flere grønne festtaler. Politikken må svare på dette:

Hva er poenget med strenge klima- og miljøkrav til norsk industri dersom klimaavtrykk, levetid og leveringssikkerhet ikke teller tungt nok når det offentlige selv handler?

Laveste pris på fakturaen kan bli den høyeste kostnaden for samfunnet. Klimaavtrykk, levetid, transport, beredskap og forsyningssikkerhet forsvinner ikke selv om de mangler en egen linje i anbudsskjemaet.

Som kommunestyrerepresentant ser jeg konsekvensen direkte: Kommunene kan bevilge like mye som før og likevel få gjort mindre. Dyrere materialer, entreprenørtjenester og renter betyr færre meter ledningsnett for de samme pengene. Regningen øker. Etterslepet vokser.

Samtidig bremses boligbygging, industriutbygging og VA-prosjekter. Da faller også markedet for kumlokk og annet gategods. Ulefoss presses fra begge sider: Norsk etterspørsel svikter, mens billig import tar en større del av markedet.

Dette er ikke bare markedet som virker. Dette er politikk som trekker i hver sin retning. Myndighetene skjerper klimakravene til norsk produksjon. Samtidig gjør høye energi- og kapitalkostnader, stramme kommunebudsjetter og prispress i anbud det vanskeligere å konkurrere. Resultatet kan bli at vi belønner import med høyere utslipp og avvikler renere produksjon hjemme.

Og når produksjonskapasiteten først er borte, kan den ikke trylles tilbake den dagen forsyningslinjene svikter. Hvor avhengige ønsker vi egentlig å bli av import i en mer urolig verden?

For Nome kommune handler dette også om mennesker, identitet og framtid. Jernverket er kommunens største private arbeidsplass. Samtidig kan Fensfeltet gi nye industrimuligheter knyttet til sjeldne jordarter. Da trenger kommunen både kompetansen og menneskene som allerede finnes der.

Ingen fabrikk kan holdes i drift for enhver pris. Men norske bedrifter som investerer i lave utslipp, kvalitet og kompetanse, skal ikke tape fordi staten stiller krav med den ene hånden og kjøper billigst mulig med den andre.

Grønn industripolitikk må vises i kraftvilkårene, i offentlige innkjøp og i verdien vi setter på beredskap, kompetanse og norske arbeidsplasser.

Før ovnene på Ulefoss Jernverk slukkes, må alle realistiske alternativer prøves. Og hele regnestykket må fram i lyset – ikke bare prisen på neste leveranse.

For hvis Norge ikke engang klarer å ta vare på ren norsk produksjon når alternativet er billigere import med høyere utslipp, da er spørsmålet brutalt enkelt: Har vi egentlig en grønn industripolitikk, eller har vi bare grønne ord?