Håndholdt sensor skal måle kvaliteten på laks
En enkel skanner er alt som skal til for å finne ut hva laksen inneholder. Med verktøyet som NMBU-forskerne utvikler, kan produsenter sortere fisken etter kvalitet og ta bedre betalt for de beste filetene.
Har
du et stort laboratorium med dyrt utstyr, så kan du finne det ut allerede i
dag. Men Nageshvar Patel, Boris Zimmermann og samarbeidspartnere deres er på
vei til å finne ut det samme med en enkel dings som du kan holde i hånden og
som blir så billig at alle som arbeider med laks, får råd til den.
Sunn olje
Det handler om hva laksen
inneholder. Ikke minst de sunne og ettertraktede oljene med
omega-3-fettsyrene. Forskerne finner ut hvor mye det er av disse oljene og
hvordan de er fordelt i laksefiletene.
– På den måten kan produsentene
sortere etter kvalitet og ta bedre betalt for de beste og mest verdifulle
filetene og filetstykkene, forteller Boris Zimmermann.
– Forskjellig kvalitet har
forskjellig verdi, supplerer Nageshvar Patel.
De to er henholdsvis forsker og
postdoktor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og en
del av forskningssenteret DigiFoods. Her samarbeider Nofima, NMBU, Sintef og
en rekke andre norske og utenlandske bedrifter og universitet om å utvikle
smarte sensorer som skal måle kvaliteten på mat.
Blir mer verdt
– I dag brukes både trente
operatører og maskinsyn for å vurdere kvaliteten på laksefileter, forklarer
Zimmermann. Da snakker han om produksjonslinjene på fabrikkene, der det må gå
raskt. Det er ikke alt som er mulig å se hverken med det blotte øyet eller et
vanlig kamera.
– Fettsammensetningen er en slik
egenskap. Hvis vi kan måle den med en rask sensor, kan vi få mye mer
informasjon om kvaliteten, forklarer Zimmermann. Han trekker frem Salma og
andre ultraferske fileter som eksempler på laks som holder så høy kvalitet at
det går an å ta bedre betalt for den.
For å finne ut mer om laksen
bruker forskerne spektroskopiske målemetoder. Litt forenklet vil det si lys
eller andre elektromagnetiske stråler som viser hvilke stoffer den
inneholder.
Store, dyre og trege
– De spektroskopiske sensorene er
følsomme, de krever ikke at vi skjærer opp eller stikker inn i det vi tester,
og ofte trengs det ikke engang berøring, sier Zimmermann.
På laboratoriet ved Fakultet for
realfag og teknologi i Ås har han sensorer og instrumenter som kan måle svært
detaljert hva fisken består av. Problemet er at de er store, dyre og trege.
Patel og Zimmermann skal utvikle
og evaluere en ny type sensorer som er så små at de kan plasseres ut på
ethvert samlebånd på et lakseslakteri, eller så små at det går an å holde dem
i én hånd og gjøre raske målinger. Sensorene skal basere seg på infrarød
spektroskopi.
– De skal være enkle å montere i
prosesslinjer der de kan måle ulike kvalitetsegenskaper i fisk, kjøtt, melk,
grønnsaker eller frukt i forskjellige deler av produksjonen. En viktig del av
arbeidet vårt er å redusere prisen på disse sensorene, helst så mye at også
små produsenter har råd til dem, sier han.
Akkurat passe mye
De store sensorene gir en
overflod av informasjon. Kunsten er å bruke bare det som trengs. En sensor
som ikke måler alt det unødvendige, kan gjøres både mindre og billigere.
– Markedet er stort. Tenk bare på
hvor mange som tar omega-3 som kosttilskudd, sier Zimmermann.
– Vi kan ikke bare finne ut hva
fisken inneholder, men også hvor i fileten de forskjellige stoffene
sitter, forklarer Patel.
Det er interessant for å vurdere
kvaliteten på laksefileter, men kan også være nyttig for å vurdere
restråstoff fra laksen – altså den delen av fisken som ikke går direkte til
menneskemat. En slik sensor kan også brukes for eksempel til å måle
fettkvaliteten på svinespekk og gi nyttig informasjon om egenskapene.
Fra store til små
De siste årene har sensorene vært
gjennom en revolusjon. De er blitt mindre, raskere og billigere. Men for at
de små, raske sensorene skal kunne brukes på laksen, må forskerne først bruke
større sensorer på laboratoriet til å skaffe de dataene som skal til for å
stille inn småsensorene riktig. Referansedata slik at de kan kalibreres, som
det heter.
– Det vi gjør på laboratoriet,
tar mye tid og er dyrt. Men nå har vi begynt de spektroskopiske målingene og
er nesten ferdige med å analysere referansedataene. I løpet av året skal vi
finne frem til spesifikasjonene for de mindre sensorene. Da kan vi begynne å
videreutvikle dem, sammen med partnerne våre fra universitetet i Ulm,
OptoPrecision og Nanoplus, forteller Nageshvar Patel.
Fôr og kosttilskudd
Sensorene skal ikke bare kunne
brukes for å sortere ut de beste og sunneste stykkene av fisken og gjøre dem
enda mer verdifulle:
– Det er mange andre deler av
fisken enn filetene. Magefett, for eksempel, og restråstoff som selges blant
annet for å brukes i dyrefôr. Når vi vet hva disse produktene inneholder og
hvordan de kan sorteres, så kan vi få mer verdi ut av dem, enten det er som
kosttilskudd eller dyrefôr, sier Boris Zimmermann.
Sensorene kan også brukes for å
finne ut om oppdrettslaksen faktisk drar nytte av det fôret den får.
– Oppdrettsnæringen arbeider med
å finne alternative kilder til fôr. Det hjelper ikke om det nye fôret
inneholder olje hvis ikke fisken tar den opp. At det er sunne næringsstoffer
i fôret, betyr ikke nødvendigvis at de samme næringsstoffene havner i fisken,
sier han.
Sensorer på linje
I oppdrettsnæringen kan sensorene
brukes som kvalitetskontroll hele veien fra fôr til ferdig matprodukt.
– Du kan følge med på hva som
skjer hvis du endrer fôr, og du kan se sesongforskjeller.
– Noen produsenter bruker store
sensorer i fabrikkene sine, men planen vår er å bygge inn sensorene i små,
håndholdte skannere. På den måten kan de brukes hvor som helst i
produksjonen, også på oppdrettsanlegget og i slakteriet, sier Patel.