Tips redaksjonen
24.10.2003

Måneferder i kø

Etter at menneskene erobret Månen for over 30 år siden, falt interessen for vår nabo i rommet. Romfartseksperter og vitenskapsmenn og -kvinner rettet i stedet blikket mot fjernere himmellegemer.
Men nå er Månen igjen i forskningens fokus. For selv om mennesket har gått rundt på Månen og samlet stein som de har tatt med seg til Jorden, er det fremdeles lite vi vet om dette himmellegemet.

Men nå skal vi få ny viten. En europeisk romsonde er allerede sendt av gårde, og både USA/Russland, Japan, India og Kina planlegger ubemannede måneferder de nærmeste årene. 

4. september i år sendte den europeiske romfartsorganisasjonen ESA av gårde sin første månesonde fra oppskytningsbasen Kourou i Fransk Guiana. Oppskytningen skjedde med en Ariane5-rakett.

Månesonden heter SMART-1, en forkortelse for Small Missions for Advanced Research in Technology. Den skal teste nye, avanserte instrumenter og teknikker av grunnleggende betydning for fremtidige interplanetariske sonder.

Den skal også forsøke å finne ut hvordan Månen oppstod, om det finnes vann der, og dessuten skaffe informasjon med tanke på permanent menneskelig aktivitet på vår nærmeste nabo i rommet.

Solelektrisk fremdrift SMART-1 vil kombinere solelektrisk fremdrift med Månens gravitasjonskraft. Solelektrisk fremdrift har aldri tidligere vært benyttet som hovedfremdriftssystem i europeisk romfart.

Det er en fremdriftsteknikk som er basert på såkalte ionmotorer, som drives av strøm fra solcellepaneler. Disse motorene gir sonden en beskjeden drivkraft, men til gjengjeld virker de i mange år.

Motorene trenger mye mindre drivstoff enn kjemiske motorer slik at oppskytningsvekten blir mindre, og det blir mer plass til vitenskapelige instrumenter. Det elektriske fremdriftssystemet gir dessuten romfartøyet en nøyaktig og stabil posisjonering.

16 måneders ferd Mens Apollo-fartøyene brakte astronautene til Månen på tre dager, vil SMART-1 bruke 16 måneder på den 400 000 km lange ferden. På grunn av det nye fremdriftssystemet vil den ikke følge en direkte bane mellom Jorden og Månen.


Den vil derimot følge en elliptisk bane rundt Jorden. Banen vil utvides mer og mer inntil sonden fanges inn av Månens gravitasjonsfelt. Da vil den ha tilbakelagt hele 100 millioner kilometer. Den vil deretter gå i bane rundt Månen, der den vil utføre vitenskapelig målinger og observasjoner. 

Mye vi ikke vet Selv om Månens overflate er fotografert fra alle mulige vinkler, og selv om menneskene har spasert der oppe, foretatt målinger og observasjoner og tatt med seg kilovis med stein tilbake, har Månen bevart mange av sine hemmeligheter.

Finnes det for eksempel vann på Månens bakside eller polarregionene. Den amerikanske sonden Lunar Prospector oppdaget noe som kunne tyde på vann for noen år siden, men vi vet ikke sikkert.

Vi vet heller ikke hvordan Månen oppstod. Skjedde det ved at et stort himmellegeme traff Jorden i en fjern fortid og slynget enorme steinrester ut i rommet, steinrester som senere klumpet seg sammen til et lite himmellegeme. Kanskje.

Det skal SMART-1 forsøke å finne nærmere ut av, blant annet ved å kartlegge månens topografi og spredningen på overflaten av forskjellige mineraler. I tillegg vil en røntgendetektor identifisere viktige kjemiske grunnstoffer på overflaten. 

Mange nye teknikker SMART-1 vil teste ut nye teknikker for å spare plass og vekt, såkalte miniatyriseringsteknikker. Instrumentene om bord er laget slik at de skal ta minst mulig plass og veie minst mulig. Derved har det vært mulig å plassere flere instrumenter i sonden.

De sju instrumentene, som skal foreta diverse undersøkelser, veier til sammen bare 19 kilo. Det testes også ut nye teknikker for navigasjon der miniatyrkameraer og stjernesøkere tas i bruk.

I fremtiden, når romfartøyer skal bevege seg over enorme avstander, er det viktig at romsondene selv finner veien og ikke er avhengig av bakkekontroll. Sonden skal også teste ut nye former for kommunikasjon både ved bruk av svært korte radiobølger (Ka-båndet) og ved hjelp av laser.

Lunar-A vil spidde Månen En gang på høsten neste år vil Japan sende Lunar-A, sin første romsonde, til Månen. Sonden har som oppgave å undersøke Månens indre.

Derved håper man å danne seg et bilde av Månens opprinnelse. Forskningen av Månens indre startet allerede i 1969 da den tomme landingsmodulen til Apollo 12 ble sendt inn mot Månen og derved utløste et kunstig måneskjelv.

Astronautene hadde på forhånd plassert et seismometer på overflaten. Det merkelige var at skjelvet varte i nærmere to timer. Skulle Månens indre ha sett ut som Jordens, ville skjelvet bare ha vart i noen minutter.

Denne og senere observasjoner viser at Månens indre er helt annerledes enn Jordens, og nå vil altså japanske forskere undersøke dette nærmere. Lunar-A har med seg to spyd som hver er 80 cm lange, 14 cm i diameter og veier 13 kg.

I en høyde av 40 km over Månens overflate vil sonden sende spydene mot Månen med en hastighet på 1000 km/t. Spydene vil bore seg tre meter ned i overflaten, et på hver side av Månen.

Derved vil det for første gang være mulig å måle måneskjelv som passerer gjennom Månens kjerne og i sin tur måle kjernens sammensetning og størrelse.

Av Per E. Nørgaard

[Tilbake]

 Makeweb 4.1